Å gå opp «historien om historien»

«Hvorfor skrev du akkurat denne boken?»

Publisert: Skrevet av: Sven G. Simonsen, forfatter (Press)

Dette spørsmålet har jeg rukket å få mange ganger siden min thriller-debut. For å svare på det, har jeg forsøkt å gå opp «historien om historien» – å spore opphavet til karakterer og handling i Risiko. Det har også gitt meg større innsikt i min egen skriveprosess.

Inspirasjonen til bokens begynnelse kan jeg både tid- og stedfeste: I 2010 befant jeg meg i Tonsai i Thailand, hvor klatrere fra hele verden samles (det var først senere jeg selv begynte å klatre). En dag så jeg et ungt par – som klatret et godt stykke opp en klippevegg – ta pause og fotografere hverandre. Jeg tenkte at det måtte bli noen utrolig flotte bilder. Og så tenkte jeg, hva om de faller ned? Dette minnet ble til prologen i Risiko, hvor Livs kjæreste Olav får et illebefinnende mens de klatrer, og faller i døden.

Risiko, en thriller av Sven G. Simonsen

På denne tiden arbeidet jeg som frilansjournalist, og jeg skrev flere saker fra Kypros. Én av dem handlet om dyrelivet i buffersonen mellom nord og sør på øya. Fordi ingen ferdsel er tillatt her, er the Green Line blitt til et slags naturreservat. Men dyrelivet er ikke slik det opprinnelig var; her finnes blant annet flokker av hunder som en gang var kjæledyr, men som nå jager i flokk nærmest som hyener. Akkurat dette syntes jeg var både fascinerende og skremmende. Da jeg begynte å skrive Risiko, tenkte jeg at jeg ville ha med disse hundene i handlingen. Faktisk tror jeg de er årsaken til at boken har fått mye handling på Kypros. Så jeg visste tidlig at historien skulle starte i Tonsai, og ha et dramatisk oppgjør på Kypros.

Mens jeg jobbet med boken, var jeg på flere utenlandsoppdrag for FN. I perioden da jeg fastla det meste av handlingen, hadde jeg nylig bodd i Jemen og Sudan. Det ble bestemmende for at Liv har erfaring fra konfliktområder og humanitære kriser. Konkret ville jeg at hun skulle ha jobbet i the deep field, hvor man er i nærkontakt med ofrene, og derfor ga jeg henne sykepleierkompetansen i bunnen.

Over tid, som bistandsarbeider og som journalist, har jeg møtt mange som tydelig har slitt med ettervirkninger av traumatiserende opplevelser. Disse skjebnene har gjort inntrykk på meg, og er en årsak til at Liv lider av posttraumatisk stressyndrom (PTSD). For Liv er tvangsmessig trening – ikke minst svømming – blitt en måte å opprettholde en slags følelse av kontroll.

At boken er blitt hetende Risiko handler om at Livs ukjente motpart – «nordmannen» som har regien bak den spektakulære forbrytelsen som klokken tikker ned mot – er besatt av risiko. Det å kontrollere og redusere risiko er sentralt i finans – men også i klatring. Men hvor mye kontroll kan selv den best forsikrede ha over sitt liv og sine omgivelser? Det er et spørsmål jeg selv stadig vender tilbake til, når jeg ser ulykker og sykdom ramme vilkårlig.

Noen ganger tenker jeg på det å skrive en roman som det å legge et spill i Wordfeud

Finanskrisen i 2008–2009 var friskt i minne da jeg begynte å skrive Risiko. Mens krisen sto på, leste jeg mye økonomi, og jeg fulgte også de politiske konsekvensene krisen fikk internasjonalt. I 2010, noen uker før Den arabiske våren kom til Egypt, og diktatoren Hosni Mubarak mistet makten, var jeg i Kairo som journalist. I 2013–2014 arbeidet jeg for UNICEF i Sudan, og så hvordan innbyggerne led under diktatoren Omar al-Bashir. I 2015, kort etter at president Viktor Janukovitsj flyktet til Russland, kom jeg til Ukraina på oppdrag for UNICEF. Alt dette gjorde det naturlig at korrupsjon og internasjonal pengeflyt ble viktige i Risiko.

Dette er bare noen av inspirasjonskildene for Risiko som jeg har funnet når jeg har sett meg tilbake. Enkelte av elementene har jeg bevisst og strategisk lagt inn i handlingen, andre har glidd inn tilsynelatende av seg selv.

Noen ganger tenker jeg på det å skrive en roman som det å legge et spill i Wordfeud: Man starter med et tomt brett, så legger man noen ord, og disse skaper både muligheter og begrensninger for ordene som følger. Etter hvert danner det seg et nettverk, med en indre logikk. Spillet skrider frem, nettverket blir fyldigere, men frem mot avslutningen får man også mindre bevegelsesrom.

Jeg liker denne analogien, men den holder kanskje ikke helt for en thriller. For en thriller blir gjerne en kompleks historie, med mange elementer som skal virke sammen. Og historien skal gå opp til slutt. Da er det enklest for forfatteren å se for seg store deler av «nettverket» allerede fra start. (Noe av det første jeg skrev av Risiko, var epilogen. Den pusset jeg på lenge og vel – for så å ta den ut av manuset kort tid før boken gikk i trykken.)

Fordi thrillere blir så komplekse, tyr mange, også forfatterne selv, til analogier som «reisverk», «struktur», «buer», og så videre. Man omtaler plot og karakterer med språket til byggteknikere. Forfattere bruker tankekart, Post it-lapper og Excel-ark for å holde orden på handlingstrådene.

Hvis man ikke skriver ut fra ren intuisjon (de færreste gjør det), så er dette kanskje nødvendig.

Men så skjer det noe underveis. Mens han skriver, mister forfatteren blikket for reisverket, historien oppstår mer organisk og mindre mekanisk. Og da kan den ferdige boken for leseren bli en levende beretning om troverdige karakterer.

Alle komponentene som er tatt inn i historien, er sammen blitt historien.

 

Sven G. Simonsen