Å gå – ett skritt av gangen

Dagens gjesteskribent i ARK-bloggen er Erling Kagge. Han er aktuell med boka Å GÅ – ett skritt av gangen.

Publisert: Skrevet av: Erling Kagge, forfatter og forlegger

Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har gått.

Jeg har gått korte turer, jeg har gått lange turer. Jeg har gått fra byer og inn til byer. Jeg har gått om natten og om dagen, fra kjærester og til venner. Jeg har gått i skoger og i fjell, over isdekte vidder og gjennom urban villmark. Jeg har gått og kjedet meg, jeg har gått for å unngå uro. Jeg har gått i smerte og jeg har gått i lykke. Men uansett hvor og hvorfor, har jeg gått og gått. Jeg har gått til verdens ende, bokstavelig talt.
Alle turene er forskjellige, men når jeg ser meg tilbake, oppdager jeg et fellestrekk i gåingen: Underveis opplever jeg ofte en indre stillhet. Gåing og stillhet henger sammen. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret.

Inntil jeg fikk familie, hjem og jobb lurte jeg aldri på hvorfor det var så viktig å gå. Jeg bare gikk, men barna ville ha svar: Hvorfor skal vi gå, når det er raskere å kjøre? Også voksne jeg snakket med kunne lure på det samme: Hva er poenget i å bevege seg sakte fra et sted til et annet?

9788248921721Å gå, Erling Kagge, Kagge Forlag, boktips

Jeg har inntil nå forsøkt den programmessige forklaringen, den du tyr til fordi den er kjapp, altså det motsatte av gåingens essens, som er langsom: Jeg forklarte at den som går, lever lenger. Hukommelsen blir bedre. Blodtrykket lavere. Du blir sjeldnere syk. Men hver gang jeg sa det, visste jeg at jeg kun fortalte halve sannheten. Å gå er selvsagt noe mye større enn en liste over helsefordeler som også en boks med vitaminer kan love. Så hva er resten av sannheten?

Hvorfor går vi? Hvorfor går jeg? Hvor går jeg fra, og hva går jeg til?

Svarene var et mysterium, og for to år siden begynte jeg å nøste litt opp. Selv om du og jeg går ved siden av hverandre, vil vi ha forskjellig opplevelse av å gå, så mine erfaringer vil være annerledes enn dine.

Det er en utbredt enighet om at du sparer tid hvis du bruker to timer fra ett sted til et annet i stedet for åtte timer. Ja, matematisk virker det korrekt, men min erfaring er motsatt: Tiden går raskere når jeg øker tempoet. Min fart og tiden akselererer parallelt. Det er som om en time varer kortere enn en klokketime. Jeg får knapt med meg noen ting når jeg forter meg.

Livet varer lenger når du går.

Når du kjører bil i retning av et fjell og lar små vann, bakker, stein, mose og trær suse forbi, blir livet kortere. Du kjenner ikke vinden, luktene, været og lysets forandringer. Føttene blir ikke såre. Alt går i ett.

Det er ikke bare tiden som snevres inn når tempoet økes, men også romfølelsen. Plutselig er du ved foten av fjellet. Opplevelsen av distanse svinner. Vel fremme kan du tenke at du har fått med deg mye. Jeg tviler på det.

Går du den samme ruten, bruker en dag i stedet for en halv time, puster roligere, lytter, kjenner grunnen under føttene dine, blir dagen en helt annen. Gradvis vokser fjellet, og det kjennes som om omgivelsene blir større.

Å bli kjent med alt rundt deg tar tid. Det er som å bygge et vennskap. Fjellet der fremme, som forandrer seg sakte mens du nærmer deg, blir som en god kamerat før du rekker frem. Øynene, ørene, nesen, skuldrene, magen og bena dine snakker til fjellet, og fjellet svarer. Tiden strekker seg ut uavhengig av minutter og timer.

Akkurat her ligger den store hemmeligheten alle som går, deler: Livet varer lenger når du går. Å gå forlenger øyeblikkene.

Etter å ha tatt skoene på og latt tankene vandre, og brukt lang tid på å skrive en så kort og personlig bok som Å GÅ – et skritt av gangen, er jeg sikker på én ting: Å sette det ene benet foran det andre er noe av det viktigste vi gjør.

 

Her finner du flere bøker av forfatteren.